– Bydelsmødre skaper tillit 

Shehreen Ismail har møtt mange kvinner som aldri oppsøker den hjelpen de trenger. Som bydelsmor bruker hun egne erfaringer til å gjøre det lettere for andre å ta vare på den psykiske helsen sin. «Verdensdagen for psykisk helse gir en mulighet til å åpne seg, og vi kjenner at det å søke hjelp ikke er usunt, tabubelagt, eller noe å skamme seg over», sier hun.

Shehreen ble ferdig utdannet bydelsmor i 2018. Her får hun diplom av Oslos ordfører Marianne Borgen og BU-leder i Stovner Rashid Nawaz.

“Folk sier alltid ‘du må bare prøve å tenke positivt’ når noen forteller at de sliter psykisk. Men hvordan gjør man det da?”, spør Shehreen Ismail. Som bydelsmor henviser hun mange til det kommunale lavterskeltilbudet Rask psykisk helsehjelp, og prøver å formidle at det bare er sunt å ta vare på seg selv. Hun mener det fremdeles er for tabubelagt å snakke om psykisk helse, og at det finnes mange misoppfatninger blant dem hun snakker med. “Jeg har møtt mange mødre som sliter psykisk, som prøver og prøver og prøver til de møter veggen. De søkte ikke hjelp, og fikk ikke den støtten eller avlastningen de trengte for å gjøre hverdagen lettere, før det ble skikkelig tungt. Ofte er det fordi det ikke er aksept for å snakke om psykisk helse. Mange er redde for at hvis de må søke hjelp, betyr det at de ikke er gode nok foreldre, og at Barnevernet kan komme til å ta fra dem barna. For mange år siden trodde jeg også selv at det var slik”, forteller Shehreen.  

Bydelsmoren lurer på om dette tabuet ofte skyldes måten man snakker om psykisk uhelse på, og at mange ikke har et språk til å snakke om det på en sunn måte. “En av de andre bydelsmødrene fortalte at på hennes språk fantes det ikke et ord for depresjon. Eller, det ordet som brukes er i hvert fall veldig negativt ladet. Det er nok litt det samme på urdu. Ordene man bruker gir inntrykk at man enten er ‘normal’ eller at det er noe veldig ille. Jeg er jo ikke så god på urdu, men det jeg har lært fra mine foreldre har i alle fall vært veldig svart-hvitt", sier hun.  

– Jeg var litt annerledes
Shehreens foreldre kom fra Pakistan til Norge på 1970-tallet. “Jeg skjønner at det må ha vært en veldig stor overgang for dem. Pappa jobbet flere jobber for å forsørge oss, og mamma var hjemmeværende. Språket var nok en barriere for henne, men pappa kunne kommunisere på norsk. Ikke så mye at han kunne etablere mange relasjoner, mest så han skulle klare å jobbe”, sier Shehreen. Hun forteller at det egentlig ikke var meningen at familien skulle bli i Norge, bare tjene litt penger i noen år før de kunne reise tilbake til Pakistan. “Så mye av ansvaret falt jo på oss barna for å tilpasse oss. Å klare å forstå, oppfatte, lære, finne ut av det vi trengte. Det ble tydelig for oss søsknene at våre foreldre hadde litt mindre ressurser enn andre, og vi skulle nok ønske de hadde litt mer kunnskap om hvordan systemet fungerte”.   

Shehreen ble født med øyesykdommene grå og grønn stær, og har levd hele livet med sterkt nedsatt syn. Hun forteller at skolen av og til var vanskelig fordi foreldrene ikke visste hvilken støtte hun hadde krav på. “Alle støtteordninger som var en vanlig del av hverdagen til et barn med nedsatt funksjonsevne, var helt ukjent. Men de gjorde det beste ut av det, og fikk god veiledning fra skolen”, sier hun.   

Men skolehverdagen på 90-tallet var ikke helt enkel for den lille jenta, som møtte mobbing og utestenging. “Jeg var jo annerledes der jeg satt i hjørnet av klasserommet med eget datasystem og lese-TV. Det var litt vanskelig å tilpasse seg som både funksjonshemmet og ikke etnisk norsk. Det var en del stygge kallenavn, og slike opplevelser gjør noe med selvbildet. Og det var liksom ikke så lett å snakke om hjemme”, forteller hun.   

Det er synd at det skal være sånn. Det må være aksept for folk som er annerledes av ulike grunner. Om det er funksjonsnivå, etnisitet, religion, legning, eller hvem man ønsker å være. Alle har fordommer, men vi må ikke bruke dem til å splitte, men snu dem slik at vi alle kan støtte hverandre.
- Bydelsmor Shehreen

– Skulle ønske jeg hadde en bydelsmor
Shehreen tror mobbingen i barndommen gjorde henne tøff. “Når du ikke blir inkludert i gruppa fordi du er annerledes, vil du heller ikke vise sårbarhet. Jeg skulle vise både andre og meg selv at jeg klarte alt alle andre klarte. Jeg strakk meg nok ganske langt for å vise det”, ler hun. Etter videregående flyttet Shehreen til London sammen med den daværende ektemannen. Hun var lei av Oslo, og ville ut på eventyr. Der måtte hun finne jobb, finne leilighet, og finne seg til rette i storbyen. “Når jeg tenker tilbake vet jeg ikke hvordan jeg klarte det. Jeg ville ikke ha hjelp, og ble veldig god til å navigere uten syn. Mange steder hadde ikke heis, bare trapper uten markeringer, og de var ikke så gode til å annonsere neste stopp på t-banen. Jeg husker jeg pleide å telle stasjoner for å vite hvor jeg skulle gå av. Jeg hadde masse pågangsmot og viljestyrke, og et ønske om å være selvstendig”.

Likevel var det tøft å være ny i et fremmed land. Hun beskriver det som å bli kastet inn i et samfunn der man er fremmed, men der det forventes at man kan alt. Alt fra hvordan man gikk til legen til hvor man kunne handle, måtte læres. “Selv om jeg hadde lært engelsk på videregående, var både språket og kulturforskjellene vanskelige, og jeg hadde ikke noe nettverk”, sier hun. Da hun ble mor et par år etter å ha kommet til England, og fikk en påfølgende fødselsdepresjon, ble det enda vanskeligere. Et år etter at datteren var født hun fra mannen sin. “Jeg var veldig ung og kanskje ikke helt klar for å få barn. Jeg var veldig isolert, og hadde ikke noen å støtte meg på. Jeg virkelig hjelp på den tida, men visste ikke hvor jeg skulle finne den. Da skulle jeg ønske jeg hadde en bydelsmor”.

Shehreen bodde 12 år i Londen før hun flyttet tilbake til Norge. Der fikk hun sin eldste datter.

Shehreen begynte i terapi og fikk god hjelp. Etter hvert begynte hun utdanning i “counselling and psychotherapy” i England, og begynte å jobbe ved senteret “Women’s aid” som tilbød veiledning for kvinner i vanskelige livssituasjoner. Gjennom dette arbeidet har hun sett mye urettferdighet. “Mange hadde levd med psykisk vold i årevis og aldri sagt fra. Ingen skal få lov til å behandle andre mennesker på den måten. Alle mennesker skal ha like rettigheter uavhengig av kjønn, og når jeg ser kvinner bli brutalt behandlet blir jeg veldig berørt. I England så jeg at prosessen med å anmelde var vanskelig for mange. Det var så stort fokus på fysiske bevis, men de traumene folk sitter igjen med kan ikke alltid bevises”, sier hun.      

En gruppe kvinner akkurat som meg
Bydelsmoren fra Stovner forteller at hun også har møtt mange mødre som har blitt svært isolerte etter å ha fått barn, både i England og i Norge. “Det bør heller ikke være sånn at kvinner skal lide resten av livet bare fordi de har fått barn. At det eneste de da skal være er kone og mor. At de aldri kommer seg ut. At de lever hele livet sitt for noen andre, og alltid må tilpasse egne ønsker og behov”, sier Shehreen oppglødd. Hun forteller at hun ofte har hørt sin egen mor si at hun har levd livet sitt for barna, og det gjør henne trist. “Jeg spør henne hva hun sitter igjen med, hva hun håpet og drømte om før hun fikk barn. Hun forteller at hun ønsket å ta utdanning, men så fikk hun barn. Hadde hun tatt vare på sine egne drømmer på veien, i tillegg til kone- og morsrollen. Hadde hun ikke sittet igjen med et savn etter å ha levd livet”. 

Shehreen er et levende eksempel på at det å være mor på ingen måte står i veien for å ta utdanning. Noen måneder etter at hun flyttet tilbake til Norge i 2015, fikk hun tvillinger, og ett år senere kom et barn til. I dag er hun firebarnsmor og tar videreutdanning innenfor sosialt arbeid. Hun er også godkjent ICDP-veileder. “Jeg tar med meg min mors erfaringer og bruker dem til min fordel. Eller jeg snur dem litt på hodet. Det viktigste for meg er å være en god rollemodell for barna mine, og det å ha barn bør ikke begrense ens muligheter for å utvikle seg”, sier hun.  

Siden 2018 har hun også vært frivillig bydelsmor i bydel Stovner. “Alt hadde endret seg da jeg kom tilbake til Norge, men jeg hadde samme fastlege. Jeg hadde en god relasjon til henne, og fortalte henne om alt jeg hadde gjort i England”, sier hun. Legen mente Shehreen satt med mange ressurser og viktige erfaringer, og spurte om hun hadde hørt om Bydelsmødre. Det hadde hun ikke. "Hun sa at det var en gruppe kvinner akkurat som meg, som ønsket å gjøre noe bra for andre", mimrer Shehreen. Da bydel Stovner skulle starte opp Bydelsmødres grunnutdannelse i 2017, meldte hun seg. “Jeg liker verdiene som ligger til grunn for Bydelsmødres arbeid. Vi jobber med å skape tillit, vi har kultursensitivitet og vi tar folks situasjon på alvor. Det er mye enklere å ta imot råd fra en bydelsmor som snakker språket ditt og selv har vært i samme situasjon som deg, enn for eksempel en ansatt i NAV som kommer for å fortelle deg hvordan du skal gjøre ting”.  

I dag bruker hun sine erfaringer til å hjelpe andre kvinner i sitt nærmiljø, og er særlig opptatt av psykisk helse. Hun jobber aktivt for å fjerne stigmaet mange kjenner på, og mener verdensdagen for psykisk helse 10. oktober er en viktig dag. “Det er en dag da alle snakker om det samme temaet, og det blir naturlig for folk å dele sine erfaringer. Det gir en mulighet til å åpne seg, uttrykke seg fritt, og lære. Vi kjenner at det å søke hjelp ikke er usunt, ikke tabubelagt, og ikke noe vi skal skamme oss over. Da skaper vi mer aksept”, sier bydelsmoren. 

En gruppe bydelsmødre står sammen og holder diplomer og blomsterbuketter. Sammen med dem er BU-leder i Stovner Rashid Nawaz, organisasjonsleder Nasreen Begum, og ordfører i Oslo Marianne Borgen.

Shehreen er én av de 21 bydelsmødrene som er utdannet i Stovner. Bildet er tatt på deres diplomutdeling i 2018.