For Frøydis Strømme Jørve har frivilligheten og arbeidslivet kommet sammen i en grønn hage på Ammerudklubben i bydel Grorud. Veien dit har vært preget av store livsendringer og mentale snuoperasjoner. Nå forandrer hun nærmiljøet til det bedre for store og små.

Hvis du rusler knappe tre hundre meter vestover fra Grorud T-banestasjon og opp en liten bakke, kommer du til Ammerudklubben. Før ville du kanskje ikke lagt merke til noe spesielt på det lille strekket, men hvis du ser deg rundt nå vil du oppdage flere titalls epletrær, kasser med frukt og grønnsaker som du vanligvis bare ser i butikken, og fargerike blomster. Hvis du følger gangveien helt opp til Ammerudklubben vil du også kanskje se en brunhåret kvinne som graver i en av blomsterkassene. Mest sannsynlig kikker hun opp og hilser med et smil. Da har du møtt Frøydis.   

“Én ting jeg setter veldig stor pris på, er hvor mange mennesker jeg hilser på hver gang jeg går til jobben, butikken eller barnehagen”, forteller Frøydis om tiden etter at hun ble bydelsmor i Grorud ved juletider i fjor.   

For den tidligere forlagsredaktøren har det vært et spesielt halvår på mange måter. “Jeg sa opp jobben min i vår, faktisk, etter at det gikk opp for meg at jeg trengte å gjøre noe annet”, smiler Frøydis. “Istedenfor å ha en ferdig plan før jeg gikk ut av det, så måtte jeg bare lukke den døra der og så se hva som skjedde. Og det var jo ganske skummelt. Men det var helt nødvendig, og det var en sånn lettelse”, forteller hun.   

Det var i forlengelsen av den siste av tre mammapermisjoner at Frøydis begynte som frivillig bydelsmor. I vår tok hun kontakt med Ammerudklubben for å se om hun kunne hjelpe dem med å sette opp et drivhus. Det resulterte i jobben med å lede prosjektet UngDyrk, en grøntsatsing for ungdom på klubben. Frøydis forteller engasjert mens det summer i en blomsterkasse bak oss.

“Jeg har koplet bydelsmor-rollen på klimasaken for min egen del. Å gjøre noe som er bra for klubben, bra for barna mine, bra for meg, bra for klima, og bra for bomiljøet. Det gir meg en følelse av mening som jeg har savnet andre steder, i arbeidslivet for eksempel.”

Det siste året har Frøydis også jobbet frivillig med en skolehage på Ammerud skole, som stod klar i mai. “Uten bydelsmor-erfaringen ville jeg neppe hatt selvtilliten som var nødvendig for å gjennomføre det løftet. Jeg ville ikke hatt den tryggheten på hvor viktig det var for andre enn meg, for noen ganger kan det blir litt sånn at “er dette bare en sak som jeg - lille, dumme meg, liksom - mener er viktig?” sier hun. “Men fordi jeg hadde den gruppeerfaringen i ryggen, så visste jeg at dette kom til å bety mye for mange. Og at det var jeg som måtte gjøre det. Også gjorde jeg det. Det er jeg ordentlig stolt av”.  

For Frøydis har arbeidslivet og frivilligheten kommet sammen. “Det gir meg et håp om at det går an å gjøre en mental snuoperasjon”, forteller hun. For det har ikke alltid vært som nå. Det som Frøydis så lidenskapelig forteller om i dag, virket umulig for bare to år siden. 

En plakat dukker opp i mørket

Frøydis hadde vært hjemme med familiens tredje barn i ett år da ektemannen skulle ut i permisjon. “Jeg har litt ambivalent forhold til de mammapermisjonene. Det er mye som er så fantastisk i den perioden, og det har virkelig vært helt livsnødvendig for meg å være såpass lenge hjemme, men samtidig har det vært veldig ensomt”, forteller hun. “Og da permisjonen var over, skulle jeg begynne å jobbe igjen. Og det gikk skikkelig dårlig, jeg var vel på jobb et par uker tror jeg, før jeg ble ordentlig, ordentlig syk. Jeg møtte veggen, sånn helt totalt”.   

Midt oppi alt fulgte Frøydis sin mellomste datter til barnehagen. En kald og mørk vinterdag hang det en plakat på oppslagstavlen, med teksten Vil du bli bydelsmor i bydel Grorud?

“Jeg kjente en sånn dragning mot den plakaten. Men det føltes altså helt umulig å svare ja på det spørsmålet, fordi livet mitt var så maxet ut, det var så fullt”, minnes Frøydis. “Jeg tenkte at det er flott at noen gjør dette her. Også så jeg på bildet av kvinnene på plakaten og tenkte at “de kvinnene ser ikke ut som meg, det er ikke meg de trenger.” Også prøvde jeg liksom å slå meg til ro med det. Men så var det altså noe i meg som kjente at, hva skal jeg si, at plakaten liksom svarte på et spørsmål inni meg.”  

Frøydis bestemte seg for å sende en e-post til Tonje Grymyr, som var lokal koordinator for Bydelsmødre på Grorud. “Jeg skrev veldig sånn - “Jeg kan ikke nå altså, men jeg bare lurte på om... Kanskje en gang i fremtiden, for det er helt umulig nå, altså”, ler bydelsmoren. “Også foreslo Tonje at jeg skulle komme og bare prate med henne, helt uforpliktende. Også fikk hun meg til å føle at jeg kanskje kunne bidra med noe i den gruppen allikevel. Og det var noe veldig flott hun gjorde der, at hun klarte å hjelpe meg med å se at jeg kunne være en ressurs i den situasjonen der hvor jeg bare følte meg så utslitt, mislykka og deppa. Ja, deppa sier jeg, det høres litt sleivete ut, men jeg mener ordentlig deprimert altså. Det var et kunststykke, jeg skjønner ikke hvordan hun klarte det”.  

Sommeren kom, og etter hvert som Frøydis ble med i Bydelsmor-gruppen på Grorud, var det som noe lysnet litt. “Det var mange ting selvsagt, det var ikke bare den gruppa”, forteller hun. “Og det var kanskje ikke helt åpenbart for noen av oss akkurat hvordan vi skulle bidra, men alle hadde en felles vilje. Det ga en sånn smittsom kraft. I det terrenget føler jeg at vi føler oss frem litt ennå, for det er jo ikke noen ferdig oppskrift på akkurat hvordan vi skal gjøre ting”.   

Akkurat der ligger en av de største styrkene i Bydelsmor-konseptet, mener Frøydis. “Det å skape et godt nærmiljø kan gjøres på tusen forskjellige måter”, sier hun. På Grorud er det utdannet 31 bydelsmødre med bakgrunn fra 17 ulike land. De snakker mange ulike språk, har ulike utdanninger og yrker, og alle bærer med seg hver sin ryggsekk av erfaringer. 

“Én av styrkene i Bydelsmødrene er at kvinner kan følge sine egne interesser og styrker. Hvis du skal tvinges inn i et eller annet løp, så tror jeg mange mister lysten veldig fort. Innsatsen må gi påfyll også, hvis den skal være langsiktig”.

For Frøydis har det vært viktig å knytte arbeidet som bydelsmor sammen med klimasaken og arbeid med planter, jord og natur. Dessuten har hun blitt enda mer bevisst på hvordan hun snakker om egen psykisk helse. “Jeg har alltid vært veldig åpen om de utfordringene som jeg har hatt. Noen ganger har det føltes som jeg har vært alt for åpen, for det gir en veldig sårbarhet”, forteller hun. “Etter at jeg begynte i Bydelsmødrene, har jeg blitt veldig bevisst på at det også er en slags samfunnsoppgave. Å snakke om sitt eget mørke, å gi den typen erfaringer et språk, et språk som ikke stakkarsliggjør. Én ting er hva det kan gjøre for andre mennesker fordi tabuene brytes; en annen ting er at det er en måte å bygge ektere relasjoner på for meg. Alt skal selvfølgelig ikke handle om meg og mitt hele tiden, men det er nettopp det, at da får du ofte historier tilbake som er viktige”, sier hun.   

- En effektiv vaksine mot maktesløshet

Jeg spør Frøydis om noe har forandret seg etter at hun ble bydelsmor. “Da jeg var yngre tenkte jeg at jeg måtte jobbe meg oppover i FN-systemet eller noe. At jeg skulle i til Sudan og ordne opp der, redde både Amazonas og ozonlaget, det var ingen grense for alt det jeg måtte gjøre, nesten for å ha en verdi. Det å redde verden - den store, komplekse verden - det ble så stort at idealismen min ble ingenting verdt, fordi jeg følte meg så altfor liten”, forteller hun og tenker litt.   

En humle flyr forbi oss, og nedover skråningen foran Ammerudklubben. Området som for noen få måneder siden var en flat og bortgjemt gressplen, har blitt både et frodig hjem for insekter, en arbeidsplass, en ungdomsarena og en lokal møteplass.    

“Det er den følelsen av at i stedet for å forandre hele verden, så kan du forandre den lille verden rundt deg. Og ikke hele den lille verdenen en gang, men noe. Og at hvis du forandrer noe i den lille verdenen, så vil det på en måte etterlate en forandring i den større verdenen. Så vet du ikke hvor stor eller liten den forandringen blir, men det er like fullt en endring. Det har vært viktig for meg, og kommer til å fortsette å være viktig for meg”, sier hun.   

“Å bli bydelsmor har vært en veldig effektiv vaksine mot maktesløshet, rett og slett”.