En identitet tapt og funnet

«Å være flyktning betyr maktesløshet, usikkerhet, tap av kontroll og at andre tar avgjørelser på vegne av deg», sier bydelsmor Shahla Sultani. Hun flyktet fra krigen i Afghanistan til Norge da hun var 12, og 30 år senere er hun fremdeles preget av disse opplevelsene. 20. juni er FNs verdensdag for flyktninger, og i den anledning deler månedens bydelsmor denne historien.

«Der du kommer fra har du en identitet. Du er noens datter, noens søster, noens nabo. Men med en gang du tar valget om å forlate alt som er nært og kjært mister du den identiteten», forteller Shahla. Dette valget var det moren hennes som tok, da hun bestemte seg for å ta med seg sine fire barn og forlate hjemlandet Afghanistan. Året var 1989 og den afghansk-sovjetiske krigen raste fremdeles. Shahlas far døde tidlig i krigen, og den eldste broren hennes var blitt fengslet og torturert. Da han endelig ble løslatt, var Shahlas mor sikker på at de måtte bort. Først til Pakistan, så til Tyrkia, og etter hvert til Norge. «Sorgen over en tapt identitet rekker du ikke å bearbeide før du befinner deg i en ny hverdag i et nytt land, kanskje med et språk du ikke forstår», sier Shahla om oppbruddet fra hjemlandet. 

Vekk fra krigen

Ikke siden andre verdenskrig har så mange mennesker vært på flukt i verden som i dag. Ifølge FN er det snakk om over 70 millioner mennesker, og hvert tjuende minutt må noen forlate hjemmet sitt på grunn av krig, forfølgelse eller terror. I dag, 20. juni, er FNs verdensdag for flyktninger – vedtatt i 2001 som en dag for å sette fokus på flyktningers status verden over. Det er i den anledning jeg har ringt Shahla for å høre om hennes erfaringer og refleksjoner rundt flyktningetilværelsen. Hun og familien er blant de nesten tre millionene som har måttet flykte fra eller innad i Afghanistan, et land som har vært preget av konflikt og krigstilstand i flere tiår. Vi snakker over videosamtale, og Shahla snur skjermen sin for å vise meg et bilde av faren sin på bordet i hjørnet. Et stort, innrammet portrett i svart-hvitt av en flott, afghansk mann med bart. «Vi er fire søsken, og det var veldig viktig for ham at vi alle fikk en utdannelse. Akkurat som om han visste at han skulle gå bort, sa han alltid til moren vår at ‘uansett hva som skjer, så hjelp dem til å studere’. Mamma har senere fortalt oss at det var dette hun hadde i hodet da hun valgte å forlate Afghanistan», forteller hun. 

Det var ikke lett for en afghansk kvinne med fire barn på mellom 8 og 16 år. Shahlas mor fikk blankt nei av sin far da hun fortalte at hun ville reise fra landet. Hun var enke, alenemor, og han mente hun måtte bli. «Men mamma sa at det er mine barn, det er mitt liv, og det er min avgjørelse. Hun skulle reise uansett hva foreldrene sa», sier Shahla. Så reiste de. De visste ikke hvor de skulle, bare at de skulle vekk fra krigen. Veien gikk først til nabolandet Pakistan, og uten pass eller reisedokumenter og med et grenseområde fullt av geriljasoldater, måtte de reise om natten. Shahlas mor kledte seg i burka for ikke å bli gjenkjent, og puttet det hun hadde av penger inn i et belte hun surret rundt magen. Shahla vet ikke hvor mange dager de brukte på å komme seg til Pakistan. «Da vi kom dit hadde vi ingen steder å bo og visste ikke hvor vi skulle. Vi kjente ingen, og vi kunne ikke språket», sier Shahla. Noen fortalte familien at de måtte gå til moskeen for å få hjelp. «Jeg vet ikke hvem mamma snakket med eller hvordan det hele gikk til, men etter hvert fikk vi leie et sted å bo. Det var halvparten av en bolig, og en tysk mann bodde med familien sin i den andre halvparten», forteller hun. Håpet var at de kunne bli her til situasjonen roet seg i Afghanistan og det var trygt å reise tilbake. Men det gjorde den ikke. Det skulle også vise seg at det ikke var mye til framtid for familien i Pakistan, og fra andre afghanske flyktninger Shahlas mor var blitt kjent med fikk de høre at de kunne komme seg til Tyrkia via Iran. «Det føles utrygt når du ikke kjenner disse menneskene i det hele tatt, og det er lange reiser det er snakk om. Noen steder måtte vi gå, noen steder red vi på hest eller esel, noen steder kjørte vi bil, men vi kom oss etter hvert til Tyrkia. Først der kom vi i kontakt med FN og vi ble registrert som kvoteflyktninger», sier Shahla.


"Vi levde som konger sammenlignet med dem som lever i Moria i dag".

Hun forteller at året i flyktningeleiren i Istanbul var preget av venting og usikkerhet. «Du har ikke kontroll på noe, du kan ikke planlegge dagen din. Det kan gå dagevis, ukevis og månedsvis uten at du hører et pip om hvordan det går med saken din, men en dag får du beskjed om at du ikke må dra noe sted, for når som helst kan det komme en delegat og ville snakke med deg. Da skal hele livet ditt avgjøres», sier hun. Det verste med denne tilværelsen er ifølge Shahla å ikke vite når det ender eller hvor man vil havne til slutt. Hun husker at moren hadde tårer i øynene nesten hver gang hun så på henne – av og til fordi hun var glad for at hun og barna levde, av og til fordi hun angret på at hun hadde reist. Selv forteller Shahla at det var ganger hun tenkte at det hadde vært bedre om hun hadde dødd i krigen. “Det ville vært bedre enn å dø litt og litt hver dag, tenkte jeg. Grunnen til at jeg forteller dette er at jeg tenker mye på dagens flyktninger. Fordi jeg vet hvor vanskelig dette var for oss, men vi levde som konger sammenlignet med dem som lever i Moria i dag. Vi var på et hotell for flyktninger, vi hadde senger å sove i, vi fikk mat, vi fikk mulighet til å dusje. Det kom en lege en gang i måneden som man kunne stille seg i kø hos. I dag er det langt flere flyktninger, og situasjonen er mye verre for dem som bor i teltleirer med syke barn og uten helsehjelp”. 

Et halvt års natt og et halvt års dag

Tilfeldigheter gjorde at familien kom i kontakt med en delegasjon fra Norge. De fikk intervju, og fem dager etter fikk de visum til Norge. Uka etter var de i Oslo. «På den tiden kom det nok ikke så mange flyktninger hit. Jeg husker at det var et barneskolekorps som tok imot oss på flyplassen og vi fikk blomster. Så ble vi satt på en buss», sier Shahla. Svimle og slitne ble de kjørt til Fevik i Grimstad. Den første kvelden der kom folk fra bygda med klær til de nyankomne flyktningene. «Vi ble så lei oss. De prøvde jo å være snille, men vi forsto ikke det, og tenkte at de trodde vi tigget.  I Norge er det vanlig å utveksle klær med venner og arve barneklær fra andre, men for oss var det skamfullt å ta imot brukte ting. Da tenker man at folk synes synd på deg fordi du ikke eier noe. Det ble mitt første kulturkrasj. Broren min sa til folk på engelsk at ‘tusen takk for at dere tenker på oss, men vi er ikke tiggere’. I ettertid har jeg tenkt at folk kanskje ble såret».

Dette var en av veldig mange ting den unge jenta skulle lære om Norge. «Før vi kom var én av tingene jeg trodde jeg visste om Norge at det seks måneder dag og seks måneder natt her. Jeg gruet meg sånn til å måtte være våken i et halvt år og sove i et halvt år til. Men jeg skjønte jo fort at folk her våkner og sover som vanlig akkurat som oss», ler Shahla. Hun skjønte også raskt at grunnen til at det var så stille i Feviks gater var at det var juleferie, ikke at folk var redde for isbjørnen.


Shahla med klassekameratene på ungdomsskolen. Hun er nummer fire fra høyre.

Etter hvert som hun lærte mer norsk, ble alt lettere å skjønne. Men å begynne på ungdomsskolen etter bare tre måneder på norskkurs var hardt. «Jeg begynte i en helt vanlig norsk skoleklasse. Jeg husker at jeg så på læreren snakke, og konsentrerte meg så hardt at lyden ble borte for meg og jeg bare så munnen bevege seg. Jeg noterte og noterte for å få med meg det som ble sagt, men jeg forsto ikke alle ordene. Da skulle jeg ønske jeg kjente en bydelsmor som kunne forklare meg ting», sier hun. Hun forteller at hun og søsknene ofte satt oppe til klokken fire om morgenen for å få gjort leksene. De gikk runden og samarbeidet om alles lekser. «Det ble lite søvn til å begynne med, men det gav jo resultater. Jeg snakker ikke helt perfekt norsk, men jeg klarer meg godt. Vi tok alle utdanning og jobber».


Hver handling teller 

Shahla på jobb som sykepleier

I dag er Shahla sykepleier, mor til to, og en av 26 bydelsmødre i Bydel Grorud. Hun beskriver seg selv som en som har ett bein i sitt hjemlands kultur og ett i den norske. Denne interkulturelle kompetansen benytter hun aktivt i arbeidet som bydelsmor. “Som bydelsmor prøver jeg å bygge bro og forklare, særlig til barnevernet. Det er så lett å se alt fra din egen synsvinkel, fra din ‘norske’ måte å tenke på, og glemme den kulturelle bakgrunnen til familien du har med å gjøre. Det som for deg kan virke som det vil gagne noen, kan virke helt motsatt for dem”. Hun tror også at mye av det hun opplevde som flyktning er nyttige erfaringer å ta med seg som bydelsmor. Hun vet hvordan det føles å ikke bli sett. “Andre tok alltid avgjørelser på mine vegne. Avgjørelser som skulle være bra for meg, men som jeg aldri ble spurt om. Selv ble jeg helt borte. Som bydelsmor er det veldig viktig for meg å snakke med kvinner på deres egne premisser. For eksempel har jeg personlig vært skeptisk til religion og ville aldri dekket håret, men det gir meg ingen rett til å mene noe om at andre gjør det”. Hun beskriver det å komme som flyktning til et nytt land som ‘kaos i hodet’, og tror at mange av bydelsmødrene er rustet til å møte dette kaoset. “Mange har ikke fått bearbeidet de vonde tingene de har opplevd, og det har mange av oss bydelsmødre forståelse for. Vi kan møte folk der de er, og samtidig gi god veiledning om psykisk helse”, mener hun. Slagordet for årets FN-kampanje på flyktningdagen er “Every Action Counts”, og skal minne oss om at vi alle, uansett livssituasjon, kan bidra til å skape en mer rettferdig, inkluderende og likestilt verden. Noe Shahla er et lysende eksempel på.

Å være flyktning er noe som setter dype spor i folk, tror bydelsmoren  fra Grorud. Tross i et nytt liv i et  nytt land, vil det følge deg resten av livet. Men identiteten hun følte hun mistet da hun så brått måtte forlate Afghanistan, har hun bygget opp igjen. “Midt i kaoset og uvissheten i en flyktningleir er du liksom ‘ingen’. Kanskje du er et tall, men du føler deg ikke som et menneske lenger. Da jeg begynte å få faste rutiner i Norge, følte jeg at jeg begynte å tenke igjen, men tre-fire år etter at jeg kom hit kunne jeg fremdeles våkne av mareritt om bombefly. Da måtte jeg summe meg, huske at jeg finnes, og at jeg er i Norge. Etter hvert som ting ble stabilt, begynte jeg å sette identitetsbrikkene mine på plass igjen. I dag er jeg gift med en god mann og er mor til to barn jeg virkelig er stolt av. Når jeg kommer hjem vet jeg at kommer til et trygt sted der noen er glad i meg. Alt dette, og også jobben og arbeidet som bydelsmor, gir meg en trygg identitet. Den som før føltes så tynnslitt og så verdiløs. Jeg er på et sted der jeg vet at jeg er med på å dra lasset jeg også. Det gjør noe med deg”

HVOR FINNER DU OSS?

BM – Bydelsmødre

c/o Tøyen Unlimited

Kolstadgata

0652 Oslo

  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

KONTAKT OSS

© 2019 BYDELSMØDRE